PHIL SHÖENFELT: Mye tøffere enn Phil Collins. Mye snillere enn Phil
Spector. Mindre vrien enn Phil Ochs. Mer usunn og mindre merittert enn
Phil Neal. Og mindre afro enn Phil Lynott. Likevel er Phil Shöenfelt
verdens kuleste Phil mange dager i året. Og det har han bevist i mange
tiår allerede. Du må bare vite om det. Og nå gjør du det.
Liker du Nick Cave, The Triffids eller Leonard Cohen, er det store
sjanser for at du kommer til å digge denne sørgelig ukjente kultfiguren,
kunstneren, forfatteren og enormt begavede musikeren. Feedback gjør i
dag sitt for å løfte ham litt ut av obskuritetens mørke.
Før du begynner å lese: Scroll deg helt nederst, sett i gang spillelista som ligger der og hør på musikken.
Den
er det perfekte bakteppet til teksten, og har uansett sin uvurdelige
egenverdi langt over og forbi alt som er av bokstaver og ord. Sånn, nå
skal skal du bare lese videre.
Phil er en uhyre begavet mann som burde vært betydelig mer kjent. Akkurat dette er selvsagt alt annet enn unikt.
Musikkhistorien
er brolagt med såkalte could-have-beens, band og soloartister som hadde
alt, som laget fantastiske skiver og som aldri klarte å slå gjennom
kommersielt. Som salige Jim Dickinson så deprimerende og klokt sa det: «The best songs don't get recorded, the best recordings don't get released, the best releases don't get played». Noen
ble ikke engang kultartister med masse myter rundt seg. Noen forble
bare subbende rundt i obskuritetens mørke, hvor blodig urettferdig og
trist det enn måtte være. Phil Shöenfelt er en sånn.
Den omflakkende eksentrikeren har aldri hatt ro i ræva, og har
startet opp og avsluttet sine musikalske prosjekt i et tempo som har
gjort det tilnærmet umulig å holde følge med ham. Skivene er på små
labler og under stadig nye navn. Livet er levd dels i samarbeid med
anerkjente kunstnere og musikere, men vel så mye i kaotisk rus og
rennestein, med ukjente våpendragere og dårlige venner rundt seg.
Med
dagens teknologi og digitale informasjonsstrøm er det nå mulig å skaffe
til veie så mye informasjon om omtrent alt man vil, at problemet ofte
ligger i motsatt ende av hva det pleide. Før måtte man bestille gamle
magasiner og kjøpe aviser og blader for å lese seg opp på alt man ikke
visste alt om. Selv musikken kunne være vrien å skaffe seg tilgang til,
for ikke å snakke om hvor himla dyrt det kunne bli, noe noen av oss
smertefullt erfarte.
Håpløst å finne ut av på nett
Phil
Shöenfelt er likevel ei hard nøtt å få total oversikt over. Han har
spilt i en haug forskjellige musikalske prosjekt med diverse navn.
Nettsøk på bandnavnene er også ganske håpløst. Wikipedia er
superbegrenset. Discogs er fryktelig langt unna å være komplett eller
dekkende.
Khmer Rouge, det ene av bandene hans, er synonymt med
Røde Khmer (på engelsk), og treffene på dette søket, + musikk, har lite
med rock og Phil å gjøre, for å si det mildt, og gir deg bare masse
bisarre treff om Kambodsja og Pol Pot. Mye av musikken hans er aldri
digitalisert, selv om en og annen random fan har digitalisert og lagt
inn et og annet på YouTube.
Jeg ble selv gjort oppmerksom på ham for en haug med år siden, av
heidersmannen Pål Erik Gulliksrud, via en singel til blekka Ptolemaic
Terrascope, der Phil gjorde en akustisk versjon av sin egen låt «Devil’s
Hole», sammen med den engelske undergrunnshelten Nick Soloman/Bevis
Frond. Så var det bare å dykke ned etter mer. Der veltet det ut en
vanvittig mengde med fantastisk musikk.
Åh, det er så kult når
slikt skjer. Man tror man har hørt om alt, som man selvsagt ikke har. Og
man tror iallfall at en har oversikt over det som ligger i nogenlunde
den gata du virkelig digger, og i særdeleshet når det kommer til folk
som attpåtil har jobbet med en haug artister du allerede har et
lidenskapelig forhold til. Men det har man ikke. Man blir aldri ferdig
utlært, og det er noe både skremmende og kult med dette.
Kult at
det alltid er noe utgitt stoff en kan oppdage for første gang.
Skremmende at man en dag kommer til å dø uten å få alt dette med seg.
Eller, det er kanskje like greit. Man skal jo fylle hodet og fritiden
med noe annet enn musikk også.
Jobbet med masse celebriteter
Han ble født i 1952, i byen
Bradford i West Yorkshire, rett nord for Leeds i England. I slutten av
tjueårene traff den engelske punkrockscenen og musikkmiljøet i
Manchester ham, før han flyttet til New York og startet en flakkete
tilværelse i en haug med forskjellige bandkonstellasjoner, der Khmer
Rouge er mest kjent.
De var heller ikke spesielt kjent, og mest
kjent for å ha fotograflegenden Nat Finkelstein som manager, en som også
samarbeidet mye med Andy Warhol.
Thurston Moore i Sonic Youth var
derimot stor fan, og bandet spilte på alle de «viktige», og nå
legendariske, scenene som CBGBs, The Peppermint Lounge og The Ritz.
Supportjobber ble gjort for band og artister som The Gun Club, Tom
Verlaine, Suicide, Nico og The Clash. Men de store salgstallene kom
ikke. Ikke da heller, selv om Finkelstein regisserte musikkvideo for dem
og greier. Å sammenligne Khmer Rouge med polsknorske De Press er
overhodet ikke fjernt.
I 1984 returnerte han til England, der London slukte ham og nesten
druknet mannen i heroinavhengighet, med et påfølgende åndelig og fysisk
mørke som varte over ti år. Midt mellom slagene rakk han likevel å lage
musikk, blant annet sammen med Mark E. Smith i The Fall (som også ga ut
hans første soloplate på sitt eget selskap), men også som support for
Crime & The City Solution og Nick Cave & The Bad Seeds, da disse
turnerte Storbritannia.
Restituert og på høgget igjen
Restituert
etter avrusing og kamp med indre demoner, tok han igjen opp tilværelsen
som musiker, nå under eget navn, og med Tsjekkia og Praha som neste
destinasjon. Her skulle han stable på bena en ny karriere, både som
kritikerrost forfatter og musiker.
Musikken han har laget fra
midten av nittitallet og til nå er, paradoksalt nok, den beste og mest
tilgjengelige han har gjort. Den hadde fortjent så uendelig mye mer
oppmerksomhet enn hva tilfellet er. Men Phil driter i slikt, og bare
peiser på. Takk og lov og heldigvis.
Midt mellom slagene, primært med hans tsjekkiske band Southern Cross,
har han turnert og jobbet sammen med andre helter som Nikki Sudden
(RIP), Hugo Race, Tony Cohen (R.I.P.) og det Berlin-baserte og
australske bandet Fatal Shore. De beste skivene han har spilt inn med
Southern Cross er helt enorme, og burde appellere til dem som digger
nevnte Nick Cave, The Triffids, Leonard Cohen eller Julian Cope.
Musikken er mørk, kompleks, voldsom og samtidig svært lettfattelig og
tilgjengelig.
Ta
ei skive som «Dead Flowers For Alice» (1999). Et rent mesterverk som
burde solgt i hundretusener verden over. Bare åpningslåten alene, det
episke og kølmørke verket «Ballad of Elijah Cain», om
drømmekarakteren og sjømannen John Pilgrim, kunne vært gitt ut alene,
som et selvstendig kunstverk. En komplett låt som har alt, inklusiv ei
nervedirrende oppbygning. At den varer i over 10 minutter gjør overhodet
ingenting. Jeg kan lett høre den seks ganger på rad, da det bare vil
være en hel klokketime med pur nytelse.
Her ligner Phil dessuten
svært, svært mye på The Triffids-frontfiguren David McComb. I min bok
blir ikke komplimenter særlig sterkere. Leonard Cohen spøker dessuten i
kulissene. Låten starter vedlagte spilleliste, og det er ikke tilfeldig.
Men hør hele skiva. Den er enorm.
Du er fan. Du vet det bare ikke
Man
må på ingen måte kjempe seg gjennom en drøss gjennomlyttinger for å
skjønne dette. Det er bare dritbra musikk, fra en sann helt, som aldri
slo skikkelig gjennom, men som fortjener et mye større publikum. Jeg
mener å huske at han var i Norge rundt 2007-2008, der eksilamerikaneren
Mark Steiner var primus motor, og der han gjorde flere konserter på en
uke, blant annet en sammen med Einar Stenseng.
Fikk aldri rotet meg nedover, og det angrer jeg bittert på i dag. Men
det er fortsatt ikke for sent! Phil er jo bare en ungfole på 66 år, og
det er som kjent ingen alder innen musikk. Derfor synes jeg noen som
driver med booking skal hente ham opp til Norge igjen. Jeg lover
iallfall å komme.
På Spotify har Phil Shöenfelt mest strømmede
låter mindre avspillinger enn små kjellerband i Nord-Norge. Det er
sannsynligvis fordi ingen vet at de ligger der. Og fordi nesten ingen
vet at Phil Schöenfelt er en artist de kommer til å digge uhemmet og
aldri få nok av. De må bare få hørt det først. Da har du en musikalsk
venn for livet. Enjoy!
PS: Opplysningene og fakta som er hentet
inn er, er hentet fra masse forskjellige steder. Fra innersleeves på
CD-er (hans katalog er besyndelig lite tilgjengelig på vinyl), diverse
mer eller mindre shady nettsteder og her og der.
Skulle noe her
ikke stemme (jeg tror ikke det, men er åpen for det, fordi det har vært
så vanskelig å sjekke gehalten, uten å ringe Phil selv, som jeg ikke
kjenner), tar jeg gjerne imot korrigeringer.
Alt er uansett skrevet i ren og skjær kjærlighet til en artist jeg synes mange flere burde bli kjent med musikken til.
Det er, tross alt, det viktigste.
|
